Et glimt fra hverdagen.

Familien min har to hunder. Begge er like små, men den eldste, som heter Rambo, ser ut til å ha litt mer livsvisdom enn den andre. Rambo er grei. Utafor huset er frogården delt i to med en vegg. Rambo er i den delen som har inngangsporten i seg. Ha bjeffer bare mot folk når det er kvelden og kan passe på seg selv alene i gatene. Den andre bikkja heter Lilica og er en dalmatinervalp. Den er så godt det lar seg gjøre i det andre rommet. Det er der vaskemaskinen er, og det er der jeg må låse sykkelen min for at ingen skal komme og ta den.
Å hente og å sette fra seg sykkelen er et sabla ork. Man får jo ikke være i fred. Den springer i beina på meg og hopper og småbiter og bjeffer og løper og stanger og det er ikke grenser. Det tar kjempelang tid å få gjort noe der inne. Lucelia hadde blomster der inne før, men de er jo vekk for lenge sida, og om morran er det meste et rot der inne. Ho likte Lilica før, men nå: Not so much. Jeg har tillatelse til å gå bevæpnet med pinne der inne, så jeg begynner å få litt respekt nå, men egentlig er det bare Wolker om har kustus på den. Løsningen har blitt å åpne døra, slippe kjøteren ut i det andre rommet, lukke døra og sette en TUNG ting foran, gjøre det du skal, slippe bikkja inn igjen, og hute deg ut med et truende blikk som sier "Jeg smeller deg ned"

Ellers her har jeg lært et par ting om brasilianere. Før jeg reiste ned hit hadde jeg lest Fortrolig med fremmede og det virka ikke som de var helt på "Afrika-tid" her. Men det er de. Her er det ingen som har dårlig tid. I går var det barnas dag i kirka, og jeg fikk beskjed om å møte opp kl 9 om morran for å blåse opp ballonger. "Kl 9!?" sa jeg. "Er ikke det litt tidlig a? Det begynner jo ikke før tre. Også ere jo lørdag" Men det var 600 ballonger som skulle blåses opp, og det kom til å ta lang tid, sa de, så kl 9 skule vi begynne. Basta.
Jeg var jo så dum at jeg møtte opp kl 9. En halv time gikk, en hel, en og en halv, to, kl halv 12 kom folka, og det var ikke sånn: "Oi, jeg er to og en halv time forsinka, sorry mann", det var "Hei på deg, du ser jammen trøtt ut, skulle ikke vi blåse ballonger a?" Da smiler en pent og sier: "Joa, nå skal vi blåse ballonger, sorry at jeg er trøtt", men tenker: "Gi meg de ballongene, så skal jeg tre de nedover hue på deg, så kan du stå der i tussmørket og småprompe!"
Men, men, jeg kom meg da gjennom. Er ikke så trøtt lenger nå:)
Det virker ikke helt som om de innser at de kommer til å komme for seint heller. Her jeg bor spør jeg når vi skal spise middag. "Kl 12", sier de, og klokka er kvart på. "Kl 12?" spør jeg. "Ja kl 12, om et kvarter." og de har ikke engang begynt å tenke på å lage maten. "Javel". Så når klokka blir kvart over spør jeg når skal vi spise. "Om 5 minutter" sier de. De har fortsatt ikke begynt. Pleier å spise sånn kl 13. Det går fint. Er vel en tilvenningssak. Når jeg kommer helt inn i det så klarer jeg nok å beregne når jeg skal komme, og å planlegge dagen.




Lilica i sitt ess. Bare gitteret i døra som skiller meg og siklebikkja.


Ballonger på gang.