Casa Genesis

I Curitiba fikk vi vite at jeg skal jobbe på hjemmet for vanskeligstilte jenter, Casa Sinai, likevel, som nå forresten ikke lenger heter Casa Sinai, men Casa Genesis. Hehe, mye fram og tilbake, men nå har vi vært på Casa Genesis to dager fra 8 til 11 om morran og det går kjempefint.
Jentene er veldig greie, og mer aktive enn vi har blitt advart mot. De ler og smiler og sporter så godt de kan, selv om kvikksølvet kryper over 40-merket. Også her er Hanne mer populær enn meg. Til og med her. På et hjem fullt av jenter og jeg er èn gutt. Jaja. Det gjør ikke så mye. Ho er jo MIN kjærste:)
På slutten av mandagen danset jentene der for oss, og på begynnelsen tirsdagen måtte vi synge og spille til gjengjeld. Det går mye i volleyball og fotball, men vi prøver å introdusere nye leker: Kanonball, stiv heks++. Det er gøy:)

På kvelden i går spilte jeg fotball med gutta fra menigheten igjen, og jeg må si: Tror ikke jeg har svetta så mye på en gang før i hele mitt liv. Det var jo nesten like varmt da som på dagen! Fortsatt like gøy da. Vi bada likesågodt i bassenget til Richardo etterpå.

I dag skulle vi egentlig vært på Aspemepe, men det er visst ikke helt på hjul enda, så vi har hatt fri. Vi var i byen en stund og handla inn mer shortser og t-skjorter og stæsj. Vi har også hatt vår første offisielle prat om kjærstekulturen her. Det var mye som var ganske annerledes fra Norge, og det skal ikke så mye til for å bli samtaleemner blant folka her sier Lucelha. Vi får bare deale med det og prøve å ikke gjøre noe som kan fornærme folk.
I morra skal vi til Casa Genesis igjen. Det blir nok bra.


Her spilles det fotball. Noen litt bedre enn andre, og noen litt mer aktive enn andre. Idrettsgleden er der uansett.




"Jeg bare, også ho bare, men jeg bare, også blei det mål da."




Dette er Sonja, bestyrerinna på bruket, sammen med sjefen sjøl. Denne lille sjarmerende tassen (sjekk kjettinghalsbåndet!) og broren hans passer mer eller mindre på at jentene ikke rømmer. Foreløpig står de i bur. Jentene skal være på Casa Genesis i 9 måneder for å få hjelp, men i fjor var det noen som ikke likte å være der. Flere prøvde å rømme og noen klarte det. Vi hadde forberedt oss på dette, men ble positivt overraska. Det er ingen av jentene der som ser ut som de trenger en svær pitbull til å passe på seg. Alle er blide og glade jenter, og det er faktisk en av jentene der som låser oss ut når vi drar. Håper det varer, hehe:)