fredag, oktober 31, 2008

Kozekveld

Nå har vi vært i det merkelige landet Brasil en stund, så på tirsdagen tok jeg og Hanne en skikkelig norsk kozekveld! Vi satt oss ute under treet med lys i hjemme hos Hanne, drakk god og varm indian chai voyage te, spiste god og blaut deilig norsk melkesjokolade og så på "Skjønnheten og udyret" på dataen. Den var det jammen lenge sida jeg hadde sett, og den er like bra den dag i dag som da den ble laga. Go Disney!
Etterpå stakk vi på isbar med diverse folk fra menigheten. Isbarene her er ikke som norske isbarer, og jeg må si at jeg foretrekker de her; Buffet med vanvittig mye forskjellig is og masse tilbehør som feks. flytende sjokolade, kirsebær, kjeks, diverse sjokolade, jorbærsaus+++. Kilopris. Blir sånn ca ti kroner for begeret du ser nedenfor. Det var ikke første gang, og blir neppe siste!

I går tok jeg neste steg på en drøm jeg har hatt lenge nå. Jeg kjøpte meg en blank og skinnende saksofon. Første saksofontime er på mandag. Herligheten ligger enda i esken, og jeg slites mellom en sykelig trang til å ta den ut og prøve den, og frykten for å ødelegge et eller annet hvis jeg gjør det. Tror jeg må vente til mandagen og min lærer Carlos's kyndige veiledning med å blåse ut de første tonene. Har ikke spilt saksofon før, og jeg klør i fingrene etter å begynne.

I dag har vi igjen vært på Casa Genesis, hvor jentene etter hvert begynner å bli litt mer komfortable og giddalause. Det tar noen minutter å få satt igang en lek der nå ja. Til gjengjeld blir de gladere og gladere for å se oss hver gang vi kommer, og det er jo kos. I kveld skal vi på cellegruppefest hos Richardo og spise churrasco. Det blir digg.




Kozekveld og avbrekk fra kjas og mas.


Bilen blei skikkelig full, men ac-en funka veldig bra. Avveksling å nesten sitte og fryse.




Instrumentet Jens Jørund synes høres ut som en trompet med snue.

onsdag, oktober 29, 2008

Gud på ferde

Aracatuba er en by med motsetninger, og ellers ganske mye rart egentlig. Kirker og menigheter er det kjempemange av, men samtidig er Aracatuba en by som har et problem i andre enden. Spiritisme og voodoo er vanlig kost her, noe vi fikk vite en lørdagskveld etter ungdomscellegruppa. Dette setter sine spor og mange lider under det. Men Guds kraft virker sterkt her og vi har allerede sett undere ved Hans hånd. Dette er en ny virkelighet for meg. Jeg har lest om det og lært om det, men aldri følt det på kroppen slik som her. Likevel er jeg av en eller annen grunn ganske rolig. Det er mektig å se Gud abeide så konkret.

Vi har kommet godt i gang med arbeidet vårt med barna nå, og det er en oppmuntring å vite hva vi betyr for dem. Lucelia fortalte oss at det er mange flere barn som kommer på cellegruppene og barnesamlingene og i kirka fordi de vet at vi er der. Selv om vi ikke skjønner alt de sier og det er mest de som styrer showet nå, så bidrar vi likevel med å bare være der å leke og tulle.

Livet med Lucelia, Wolker og Jonatas går bra. Vi blir bedre og bedre kjent og Wolker drister seg til å komme med portugisiske frekkheter som Lucelia nekter å oversette. I tillegg til å tåle disse blodige fornærmelser gjør jeg også husarbeid. Jeg vasker opp etter hver middag, så sant jeg spiser hjemme. Dette passer meg jo rimelig bra ettersom jeg gjorde mye mer både på Kvitsund og hjemme og Hald. Najs. (Ja, jeg spør om de trenger hjelp selv om jeg ikke må, mamma). Jonatas vokser, men har fortsatt kolikk. Han skriker en del og tar opp mye av tida til Lucelia. Stakkar. Prøver å hjelpe til så godt jeg kan. Synes det er koselig med en liten bror fra en annen mor.

Været har veksla i dag. Først strålende sol og skyfri himmel, deretter regn, lyn og torden. Tross regnet sitter jeg her og er en smule solbrent faktisk;) Nå skal jeg ut og spille fotball. Det blir digg.




Cellegruppe for ungdom


Flinke Henning vasker opp. Her bruker de ikke oppvaskkost, men svamp til å vaske opp med.


Hanne viser seg som den klovnen ho er. Neida. Joda.

tirsdag, oktober 28, 2008

Til brasilianerne



Dette innlegget er dedikert til alle brasilianere som etter en 2 og en halv time lang uforståelig portugisisk skravlekavalkade, når jeg og Hanne tillater oss å veksle noen ord på god gammaldags norsk, ytrer ordene: "Bla, bla, bla" med tilhørende håndbevegelse. Dette er til dere:

BLA, BLA, BLA right back at ya!

lørdag, oktober 25, 2008

Sukker og papirarbeid

I dag har vi hatt praktisk "portugisisk"-undervisning med Lucelia. Vi har laga kake. Sjokoladekake for å være nøyaktig. Litt annerledes enn i Norge, og litt likt. Noe av forskjellen ligger vel i søthetsgraden. Alt er nemlig søtt her nede. Alt! "Suko natural" (Ren juice) er ikke så naturlig som den skryter på seg. Der er det vel sånn ca 50-50 med sukker og juice, tenker jeg. Anyways. Kaka blei god den, og det var gøy å lage den også. Her i huset bruker de gammeldagse mål, slik som 100 kopper sukker og 1 glass mel, og en spiseskje bakepulver og 50 spiseskjeer sjokolade. Glasuren var noe søtt som het brigadeiro og for å krone verket: Et lass med kakestrø. Neste gang skal jeg og Hanne lage en norsk-aktig kake.

Ellers så er livet fint. Hanne og jeg er medlemmer i klubben SESI nå. Der kan man trene og drive sport og spille biljard og ikke minst bade:) To store badebasseng har de kosta på seg, så der har vi vært og bada nå som det har blitt sabla varmt igjen. Har nemlig regna litt denne uka og da er temperaturen litt mer levelig. For øvrig var det ganske mye som skulle til for å melde seg inn: Pass (men helst en annen, og bedre (åssen er det mulig?) legitimasjon), legeattest for å kunne bade, bilde og bostedsattest. De er glade i papirer, disse brasilianerne, men det var absolutt verdt det. Skikkelig fint anlegg som vi har nesten for oss selv. Vi går jo dit på dagen når det er varmest, men da er mange på jobb, og de som ikke er det synes det er for varmt til å være ute.

Blant mange her går jeg bare under navnet Norogo. Det er jo greit, men så fikk jeg også et annet kallenavn ganske fort: Foginho. Det betyr "liten flamme". Jammen er ikke mobbing av rødhårede universielt! Artig artig.

I går var det cellegrupper igjen, og i kveld var vi og så på en presentasjon av fysikkprosjekter på skolen til Tamar, Hannes vertssøster. Var gøy. Masse folk, og det virker som om alle vet hvem vi er. Alle vil gjerne vise oss rundt og snakke med oss. Populær, oh yeah! Smågutta der var kule. 12-13 år og blunker som bare det til Hanne. En liten tass kom bort til meg og sa på ganske så bra engelsk: "Unnskyld meg, men kjæresten din er veldig vakker." "Eg veit" sa eg.


Kaka. Sjekk laget med kakestrø på toppen! Halvparten henger jo ikke fast fordi det ikke er plass.


Min vertsmor Lucelia med Jonatas


Min vertsfar Wolker med fornøyd kopimaskin


Fotballonsdag. Jeg spiller på sømmelighetslaget som dere ser.

søndag, oktober 19, 2008

Et glimt fra hverdagen.

Familien min har to hunder. Begge er like små, men den eldste, som heter Rambo, ser ut til å ha litt mer livsvisdom enn den andre. Rambo er grei. Utafor huset er frogården delt i to med en vegg. Rambo er i den delen som har inngangsporten i seg. Ha bjeffer bare mot folk når det er kvelden og kan passe på seg selv alene i gatene. Den andre bikkja heter Lilica og er en dalmatinervalp. Den er så godt det lar seg gjøre i det andre rommet. Det er der vaskemaskinen er, og det er der jeg må låse sykkelen min for at ingen skal komme og ta den.
Å hente og å sette fra seg sykkelen er et sabla ork. Man får jo ikke være i fred. Den springer i beina på meg og hopper og småbiter og bjeffer og løper og stanger og det er ikke grenser. Det tar kjempelang tid å få gjort noe der inne. Lucelia hadde blomster der inne før, men de er jo vekk for lenge sida, og om morran er det meste et rot der inne. Ho likte Lilica før, men nå: Not so much. Jeg har tillatelse til å gå bevæpnet med pinne der inne, så jeg begynner å få litt respekt nå, men egentlig er det bare Wolker om har kustus på den. Løsningen har blitt å åpne døra, slippe kjøteren ut i det andre rommet, lukke døra og sette en TUNG ting foran, gjøre det du skal, slippe bikkja inn igjen, og hute deg ut med et truende blikk som sier "Jeg smeller deg ned"

Ellers her har jeg lært et par ting om brasilianere. Før jeg reiste ned hit hadde jeg lest Fortrolig med fremmede og det virka ikke som de var helt på "Afrika-tid" her. Men det er de. Her er det ingen som har dårlig tid. I går var det barnas dag i kirka, og jeg fikk beskjed om å møte opp kl 9 om morran for å blåse opp ballonger. "Kl 9!?" sa jeg. "Er ikke det litt tidlig a? Det begynner jo ikke før tre. Også ere jo lørdag" Men det var 600 ballonger som skulle blåses opp, og det kom til å ta lang tid, sa de, så kl 9 skule vi begynne. Basta.
Jeg var jo så dum at jeg møtte opp kl 9. En halv time gikk, en hel, en og en halv, to, kl halv 12 kom folka, og det var ikke sånn: "Oi, jeg er to og en halv time forsinka, sorry mann", det var "Hei på deg, du ser jammen trøtt ut, skulle ikke vi blåse ballonger a?" Da smiler en pent og sier: "Joa, nå skal vi blåse ballonger, sorry at jeg er trøtt", men tenker: "Gi meg de ballongene, så skal jeg tre de nedover hue på deg, så kan du stå der i tussmørket og småprompe!"
Men, men, jeg kom meg da gjennom. Er ikke så trøtt lenger nå:)
Det virker ikke helt som om de innser at de kommer til å komme for seint heller. Her jeg bor spør jeg når vi skal spise middag. "Kl 12", sier de, og klokka er kvart på. "Kl 12?" spør jeg. "Ja kl 12, om et kvarter." og de har ikke engang begynt å tenke på å lage maten. "Javel". Så når klokka blir kvart over spør jeg når skal vi spise. "Om 5 minutter" sier de. De har fortsatt ikke begynt. Pleier å spise sånn kl 13. Det går fint. Er vel en tilvenningssak. Når jeg kommer helt inn i det så klarer jeg nok å beregne når jeg skal komme, og å planlegge dagen.




Lilica i sitt ess. Bare gitteret i døra som skiller meg og siklebikkja.


Ballonger på gang.

fredag, oktober 17, 2008

Casa Genesis

I Curitiba fikk vi vite at jeg skal jobbe på hjemmet for vanskeligstilte jenter, Casa Sinai, likevel, som nå forresten ikke lenger heter Casa Sinai, men Casa Genesis. Hehe, mye fram og tilbake, men nå har vi vært på Casa Genesis to dager fra 8 til 11 om morran og det går kjempefint.
Jentene er veldig greie, og mer aktive enn vi har blitt advart mot. De ler og smiler og sporter så godt de kan, selv om kvikksølvet kryper over 40-merket. Også her er Hanne mer populær enn meg. Til og med her. På et hjem fullt av jenter og jeg er èn gutt. Jaja. Det gjør ikke så mye. Ho er jo MIN kjærste:)
På slutten av mandagen danset jentene der for oss, og på begynnelsen tirsdagen måtte vi synge og spille til gjengjeld. Det går mye i volleyball og fotball, men vi prøver å introdusere nye leker: Kanonball, stiv heks++. Det er gøy:)

På kvelden i går spilte jeg fotball med gutta fra menigheten igjen, og jeg må si: Tror ikke jeg har svetta så mye på en gang før i hele mitt liv. Det var jo nesten like varmt da som på dagen! Fortsatt like gøy da. Vi bada likesågodt i bassenget til Richardo etterpå.

I dag skulle vi egentlig vært på Aspemepe, men det er visst ikke helt på hjul enda, så vi har hatt fri. Vi var i byen en stund og handla inn mer shortser og t-skjorter og stæsj. Vi har også hatt vår første offisielle prat om kjærstekulturen her. Det var mye som var ganske annerledes fra Norge, og det skal ikke så mye til for å bli samtaleemner blant folka her sier Lucelha. Vi får bare deale med det og prøve å ikke gjøre noe som kan fornærme folk.
I morra skal vi til Casa Genesis igjen. Det blir nok bra.


Her spilles det fotball. Noen litt bedre enn andre, og noen litt mer aktive enn andre. Idrettsgleden er der uansett.




"Jeg bare, også ho bare, men jeg bare, også blei det mål da."




Dette er Sonja, bestyrerinna på bruket, sammen med sjefen sjøl. Denne lille sjarmerende tassen (sjekk kjettinghalsbåndet!) og broren hans passer mer eller mindre på at jentene ikke rømmer. Foreløpig står de i bur. Jentene skal være på Casa Genesis i 9 måneder for å få hjelp, men i fjor var det noen som ikke likte å være der. Flere prøvde å rømme og noen klarte det. Vi hadde forberedt oss på dette, men ble positivt overraska. Det er ingen av jentene der som ser ut som de trenger en svær pitbull til å passe på seg. Alle er blide og glade jenter, og det er faktisk en av jentene der som låser oss ut når vi drar. Håper det varer, hehe:)

søndag, oktober 12, 2008

Late dager

Det har vært noen fine dager. På onsdag var vi med Pedro i treningsstudio. Der hadde jeg min første erfaring med personlig trener. Det var en bra ting, i og med at man får jo trent bra og riktig, men man får jo litt prestasjonsangst når en stor biff av en mann glor ned på deg mens du tar sit-ups.
Etterpå var vi og spilte fotball i en hall i nærheten. Det var med unge, og noen ikke fullt så unge, mannfolk fra menigheten. Ingen jenter var med, for fotball er visst lissom for gutter, mest fordi de fleste jenter er dårlige (Det vakke meg som sa det..) Anyways, fotballen var kjempegøy, og kjempevarm! Etter en knapp time var det over og ut, og dette er bare oktober. I desember og januar blir det visst stekhett.

På dagene har det rett og slett vært en smule kjedelig her, men det er fordi vi ikke har kommet ordentlig inn i ting enda. Vi har ikke arbeidet denne uka. Har hatt intensivt språkkurs, så vi begynner på tirsdag. Også kan vi kan ikke gå til byen og sånt alene enda. Snart så blir det nok nok ting å ta seg til. Kveldene er vi ute med venner og ser film eller spiser popkønn, noen ganger begge deler. Har det fint.

Hanne får nok av oppmerksomhet her. Det skal være sikkert og visst. Fra mennesker i alle aldre, uavhengig av kjønn. Med jentene får det være greit, tenker jeg, men med gutta som glor etter ho på gata, så glor jeg tilbake. Nok får være nok.
I går var den varmeste dagen hittil (36+, men det føles varmere). Da passa det bra at vi ble invitert hjem til Richardo og familien på churrasco. De har et stort og fint hus med svømmebasseng. Churrasco er som grilling, bare mer. Masse kjøtt stekt på spidd og annet digg. Etterpå ble det vannvolleyball i bassenget.


Sengene her er visst ikke beregna på langbeina nordmenn som meg.



Jonatas med fornøyd elg



Vannmelon kommer i kingsize og kingprize.



Churrasco hos Richardo

mandag, oktober 06, 2008

Brazil!

Nå sitter jeg på det som skal være rommet mitt de neste 6 månedene. Har akkurat våkna etter første natta med barne-, fugle-, bikkjeskrik og en litt høyere temperatur enn en norsk oktobernatt. Her er det kos.
De første dagene var vi i Curitiba i leiligheten til norske Mona, sammen med kontaktpersonen vår, Mateus, som snakker det deilige språket engelsk. Curitiba er stor! Også er det så mange forskjellige mennesker der. Folk fra mange forskjellige kulturer og land. Vi har vært med på litt undervisning og et møte på skolen Mona og Mateus underviser på.

Bussen til Aracatuba er ikke som norske busser. Man har god plass til beina og man kan legge setene laaangt bakover. 10 timer gikk fort:) I går var vi i kirka og Wolker, som er pastor talte. Dette gikk på høy og tydelig portugisisk, men vi forsto fint lite likevel. Her har vi ikke tolk, som i Curitiba. Det er en rar følelse å ikke kunne gjøre seg forstått og forstå når en vil det. Det er noen som kan litt tysk her, og noen som kan litt engelsk, så det går i en blanding av kroppsspråk, engelsk, mye portugisisk, tysk, spansk og norsk.
Etter kirka ble vi og noen andre folk fra kirka med Pedro hjem. Han hadde ganske stor og fint hus. Der ble det sang og popkorn. Folk er veldig åpne og hjertelige. Da vi kom til kirka ville alle hilse på og snakke med oss. Føler meg virkelig godt motatt.

Jonataz heter det yngste medlemmet av familien jeg bor i. 26 dager gammel gjør han ikke stort annet enn å spise, sove, skrike og se ganske så søt ut.

Brasilianere er glade i å tulle. Det er en av grunnene til at overskriften min skifter hele tiden. Den ene dagen sier de at dette burde jeg skrive, den neste ler de seg glugg ihjel. Tror det blir norskt fra nå av.


Hanne på kjøkkenet på skolen i Curitiba.


Hjemmebakte horn fra svigers. Smaker godt i en sulten skrott i tjukkeste Brasil.


Ikke la dere lure av det koselige og poetiske ytre. Fyren med silkeskjorta er mannen bak "Vai cagar no mato" (=Gå og bæsj bak en busk). Dette var en av de første portugisiske frasene vi lærte på Hald.


"Fala com Batman" En omskrivning av Fala com minha mou" (=Snakk til hånden). På bordet står det sjokoladepizza. Det var en interessant opplevelse. Iskrempizza neste.


Hjemme hos Pedro