Pappa og papir

Da har jeg hatt nok et ublidt møte med den brasilianske papirmølla.
Lappen for motorsykkel er nemlig så kvalmt billig her i forhold til Norge. Det koster nesten like mye for bare å kjøre opp i Norge, som for hele lappen her. Alt var klart. Grønt lys fra familien her og allting. Mandag skulle en ukes teorikurs begynt, med påfølgende prøve, og så 4 ukers praktisk opplæring med en prøve på slutten. Alt for den nette sum av 1300 norske kroner. Men her i landet, som man trenger passet og bodstedsattest med seg for å kjøre buss, melde seg inn i klubb og leie video, så burde jeg ikke ventet at de skulle være noe mindre vrange med noe så heftig som motorsykkellappen. Brasiliansk statsborgerskap er et passende krav for det lille kortet. Jarra.
Så nå kan bekymrede familiemedlemmer og kanskje ledelsen på Hald også puste lettet ut. Med mindre jeg får tak i brasiliansk statsborgerskap på en eller annen finurlig måte, får jeg klare meg med apostlenes motorsykler.

Jeg vil også benytte sjansen, her på denne spesielle dag til å gratulere farsan med dagen: Gratulerer med dagen pappa! No gidd eg ikkje skryte av at du har blitt stor lenger. Joda. Så stor du har blitt! Savner en god og lang tur i Lundereidskauen med deg nå.



Pappa og Henning på Langedrag. Med disse rare pinneaktige innretningene kan man bli enda høyere.

80-tallet, skotter og diskos.

I helga har vi vært på leir! Det var jo kjempegøy! Natt til lørdag var det opp og hoppe klokka 3 for å gå bort til kirka, vente i en time og så frese avgårde i en miniminibuss. Denne bussen ligna ikke noe på bussene til Curitiba eller Aracatuba og var ganske så trang for en lang og muskuløs nordmann. Dette stoppet likevel ikke meg og etter 4-5 timer som inneholdt mye åpent terreng, vondt i knærne, og en fantastisk soloppgang var vi ungdommene fra kirka i Aracatuba framme på leirstedet Acanorte. Jeg kledde av meg bussen og gikk en god frokost i møte.
Lørdagen inneholdt mye spising og 4 møter, og endelig: volleyball! Dette spillet som går ut på å få en ball over et nett og ned i bakken på den andre siden er en av mine yndlingssporter og jeg har ikke spilt det siden jeg forlot Norge. Det var som om et tomt rom ble fylt et sted inni meg når jeg fikk puttet den ballen ned på andre siden av nettet igjen. Det er rart hvordan sport gjør en glad.

På kvelden var det fest med 80-tallet som tema. Jeg kan ikke så altfor mye om 80-tallet, men har da sett "Take on me" med Aha så jeg hadde funnet meg et passende kostyme synes jeg. Da vi kom til festen ble vi spurt om ikke vi kunne gå og vise oss foran alle. Det var 25 andre som også skulle. Vi tenkte at jo det kan vi sikkert, linselus som vi er, og ble med. Det viste seg så at det ikke bare var å vise seg og så gå ut igjen. Dette var catwalk-opplegg og det holdt ikke å gå en gang. Til slutt kom jentene og guttene inn hver for seg, og vinneren ble kåret ved hjelp av applaus og jury. Til min og alle andres store overraskelse (Not!) tok Hanne glatt seieren foran 170 hylende ungdommer. Undertegnede sitter igjen med en god 3. plass, som bare er rett og rimelig synes jeg. Dette går rett på CV'n!

Etter festen, som naturligvis inneholdt blunkeleken (Dette må være nasjonalleken eller noe. Overalt jeg kommer vil alle leke den), ble vi sittende ute og prate og drikke te med noen folk. Blant dem var to tidligere Hald-studenter som begge snakka bra norsk. Han ene snakka dessuten akkurat likt som Trond Viggo Torgersens "Skotten" og var i tillegg ganske morsom, så det ble jo ganske jovial stemning etter hvert. I tillegg brasilianeren jeg har møtt som snakker fortest og Sør-Amerikas beste diskoskaster (han var også 3. best i kulestøt). Hanne og jeg har hatt veldig lyst å reise til Pantanal, som er regnskog med masse dyr ikke så altfor langt unna Aracatuba, men som kjent er vi kjærester og da er det ikke lov å gjøre ting sammen her nede. Vi har heller ikke fått tak i noen anstand som har råd til en tur til Pantanal sammen med oss, så det prosjektet har ligget litt på is. Men tror dere ikke at diskoskasteren på leiren er lommekjent i Pantanal og bor rett rundt hjørnet og likesågodt inviterte oss på en tur? De som tror det har rett. Ting årnær seg her altså! Kanskje blir det tur i jungelen med den beste bodyguarden vi kunne fått.

Leiren var kort, men veldig bra. Vi reiste tilbake til Aracatuba kl 13 på søndag. Møtene var mange og gode. Bra lovsang, tale og bønn. Mange ble rørt av Gud og selv om vi ikke forsto alt som ble sagt og sunget følte vi den gode stemninga og så at ting skjedde. Gud er levende blant mange unge her. Det er godt å se.



Sydney i sitt ess.


"Dette er en lydsjekk"


Hanne tar verden med storm


Henning tar verden med stiv kuling


Kjente nesten ikke igjen Wolker, jeg.

Kule/morsomme/rare folk

Dama på den største klesbutikken i byen. Hårruller i fleng og et småfrekt leopardmønstret hårnett til å ha over. Lekker matchende poncho. Ikke den første dama jeg har sett ute på byen med hårruller, men hun her hadde liksom matcha ponchoen og hårnettet da.

Fyren over gata. To-tre-tida på dagen er gjerne et passende tidspunkt å åpne øynene og dra seg ut av senga på. Er dagen fin kan det godt hende at han setter på kvalitetsmusikk som Rihanna med "Umbrella" eller god gammaldags Bob Marley. Denne karen er som tatt ut av "City of God". Uten skjorte, men med rastafletter og tatoveringer kommer han smådansende, småsyngende ut av huset med en joint i handa. Han setter seg ned utenfor porten og røyker hasjen sin godt og lenge mens musikken durer i bakgrunnen. Bekymringer: nei takk. Hvor skummel han enn høres ut så er han en koselig kar. Jeg hilser på han når jeg ser han, og da smiler han hilser som bare han kan det.

Dama med ballongene. En fin kveld Hanne og jeg var ute og gikk kjørte det en liten bil forbi som var smekkfull av ballonger. Dama som kjørte hilste og lo godt da ho så oss.


Det er kanskje ikke så lett å se alle ballongene, men det var bare hodet hennes som syntes. Bilen var helt full.

Minha esperanca

Nå begynner vi å komme inn i det her, og den siste uka har gått mye på rutiner. Det er litt digg, men da blir det jo ikke så mye spennende å skrive om. Det er veldig kult å kunne være i Brasil sammen med Hanne, men kulturen her tillater visst bare en viss mengde av akkurat det. I forigårs fikk vi en detaljert timeplan for når det er greit at vi er sammen. Det er jo litt spesielt da. Nå er liksom mye av fritida mi timeplanbasert også: "Kl 7.30: stå opp og dusj, kl 8: gå på jobb, kl 12-13: spis middag, kl 15: vær sammen med Hanne, kl 16: ikke vær sammen med Hanne..." Føler meg litt som en viljeløs marionette. Litt. I dag (torsdag) er vel den verste nei-dagen, med allernådigst en og en halv time fritid sammen. Også må jeg være hjemme før kl 22 på kvelden. Skikkelig flashback fra jeg vet ikke når, men det er vaffal lenge sida. Menmen, vi holder ut:)

Cellegruppene i dag har vært noe utenom det vanlige. I dag og i morgen går det et kristent program på sekulær landsdekkende TV i beste sendetid. Nesten. (kl 21) Kjente fotballspillere som Kaka (for uvitende søstre, mor, tanter, bestemor + andre som måtte føle seg truffet: han er ganske flink med fotballen og spiller på det brasilianske landslaget) m.fl. snakker ut om troen sin, store deler av en tale av Billy Graham blir overført, riktignok dubbet til portugisisk så jeg skjønte ikke alt av det han sa, men han talte for en hel fotballstadion full av folk så jeg antar at han hadde noe for seg, og i tillegg en del sang og musikk. Det var veldig bra lagt opp, og jeg håper det faller i god jord hos brasilianerne. I dag har vi kommet sammen og bedt for dette, og i morgen inviterer alle cellegruppene ikke-kristne hjem til seg, for å se på programmet sammen med dem, og for å samtale om det etterpå. Det blir spennende. Hele greia er iscenesatt av den evangelisk-luterske kirken i Brasil og heter "Minha esperanca" - mitt håp.






Diverse bilder fra cellegruppa


Timeplanen min. Da.