En fin uke

Siden sist har jeg:

• Bestemt meg for aa gifte meg med den fineste jenta i verden


• Kjoept ring til den fineste jenta i verden


• Tatt den fineste jenta i verden med opp paa en av Araçatubas hoeyeste bygninger for aa se paa solnedgangen


• Spurt den fineste jenta i verden om hun ville gifte seg med meg


• Faatt ja av den fineste jenta i verden

• Skal gifte meg med den fineste jenta i verden

(17.des.2008)

Glade jul. Næt!

Og nå sniker jula seg på, og vi har lært noen saker og ting om den. Må vel si at jeg er blitt litt klok av skade. I går snakka vi med Lucelia om jula, og ho kunne fortelle at jula her ikke er den samme som heime i det fagre Noreg. Det visste vi jo forsåvidt at den ikke var, men at det var så forskjellig, ante jeg ikke. Jula i menigheten vi går i i Aracatuba er nemlig annerledes fra mye av resten av Brasil også.
Jula begynner på kvelden den 24. Vi pynter oss litt, spiser og er våkne hele natta, og hører kanskje på litt avslappende musikk. Det hele krones med en stor lunsj den 25. Da var jula ferdig. Mange her liker hverken julenissen, dekorasjoner, juletre eller stearinlys. Da begynner det liksom å skrante på ting som gjør jula spesiell også da, syns jeg. Lucelia lærte vel på det man vil kalle den harde måten. Hun kom til Aracatuba med tradisjoner med alle disse vederstyggelige tingene, og høstet himmelfalne uttrykk da hun hadde laget julenissepynt med barna i menigheten og trådte inn sammen med dem i vakker prosesjon med stearinlys og hele pakka. Kjenner at jeg tror jeg ikke skal gjøre det samme.

I går var det cellegruppe, og på begynnelsen er det en som har i oppgave å stille et spørsmål (forskjellig hver gang), hvor hver og en skal svare individuelt. I går var spørsmålet "Hva er jula for deg/hva får deg i julestemning?" Til min overraskelse tier de fleste ellers så skravlete damer og menn ganske stille og mumler et "Nei, likær ikkje jula jæ...". Ca halvparten av de 15-16 fremmøtte gir et lignende svar. Den halvparten som tør å si noe sier i en halvveis forsvarende tone noe sånt som "Jesus da. Også familie." Jeg som tenkte jeg skulle si et eller annet halvmorsomt med snø og pynt og juletre, kommer midtveis inn i min lille apell før jeg ser Lucelias ansikt som kjemper for ikke å knekke sammen i latter. Resten av folka ser mer eller mindre dødsens seriøse ut etter at jeg har kommet forbi det med snøen. Det ender med at jeg kremter litt, sier "Ja", "Nei" og "Hm", og sender ballen videre til nestemann.

Så vi får se. Ser ut som slipper å ut å hente grana i år. Og julenissedrakta var det nok egentlig greit at jeg glemte hjemme. Men tre eller ikke tre, så blir det både Flåklypa og Tre nøtter til Askepott (selvfølgelig den med han mannen som har dubbet alle stemmene) på julaften. Og Mac'ern tenker jeg.

De bildene her har ingenting med dette å gjøre, men de er jo gøye da.


"Har'u en femmer til en kopp kaffe?"


Morro på foredrag


Adamir kan putte ørene inn i ørene


En eller annen fyr jeg tok bilde av som bare hadde blitt skikkelig solbrent da!

Rio Preto

Helga har gått med til et besøk i byen med det koselige navnet Rio Preto (den svarte elven). Der har vi vært hos familien Nyvoll som har vært misjonærer for NMS der i 4 og et halvt år. Ved juletider reiser de hjem til Norge. Da vi kom var det rett på besøk i et ungdomsfengsel med Arild (far i huset, som for øvrig er prest i menigheten). Menigheten er der hver uke og har andakt og synger med gutta der. Det var en spesiell opplevelse. Alle gikk i blå hawaianas, grå shorts og t-skjorte og hadde barbert hode. Arild er en liten kor-entusiast og har lenge prøvd å kore med ungdommene der. Flere stemmer er innøvd et utall ganger, men de fleste der var relativt tonedøve og sang for full hals i det toneleiet de selv fant for godt. Men glade gutter var de. Vi ble jo selvfølgelig spurt om å synge på direkten, og det blir jo ikke så lett å si nei når 20-30 fengselshardinger roper på sang i kor. Det som kanskje gjorde mest inntrykk var da han som så tøffest ut kom bort til meg etterpå, og spurte om jeg kunne be for sønnen hans. De fleste av gutta der var ikke eldre enn 15-16-17, men livet har behandlet dem hardt og hadde jeg ikke fått vite det, hadde jeg trodd at hele gjengen var oppi 20-åra.

Etter sangen i fengselet var Arild i fyr og flamme, og hadde allerde i bilen på vei hjem planlagt vår Rio Preto turné med sang og underholdning på både konfirmasjonsgudstjeneste og 4-års-jubileumsfest for kirka på søndag. På søndag ble det sang og gitarspill til tider i særdeles julete stil, og med pepperkakebakingen tidligere på dagen hadde julestemingen/hjemlengselen kommet luskende. Det som gjorde det rart var at vi ikke er i Norge med familie, snø, kulde, adventskalender og lilla julelys. Vi er i Brasil, med stekende hete, veldig lite snø, og ikke helt den samme følelsen. Det var likevel veldig koselig å få bli tatt imot på en litt norskjul-måte av familien Nyvoll i Rio Preto. Ellers gikk det mye tid i helga på å leke sisten med Arild og Evys svært så aktive barn.

For å skape litt julestemning i hverdagen har jeg og Hanne laget julekalender til hverandre, ser på jul i blåfjell og The julekalender på nett-tv, småspiser på det vi har av melkesjokolade, knekkebrød og brunost, og har skaffet oss Flåklypa Grand Prix til julaften. Det ligger an til å bli en veldig annerledes jul, men her er vi nå, og vi gjør noe bra for andre.


Kidsa i full gang med å lage zalo-sklie


Camilla mister nesten en tann


Mr. "Jeg kan bære fantastisk mye på en gang" på en skikkelig bra restaurant.


Hanne peller skallet av mandler som skal i pepperkakedeigen


Mor og far Nyvoll + to andre nordmenn

Pappa og papir

Da har jeg hatt nok et ublidt møte med den brasilianske papirmølla.
Lappen for motorsykkel er nemlig så kvalmt billig her i forhold til Norge. Det koster nesten like mye for bare å kjøre opp i Norge, som for hele lappen her. Alt var klart. Grønt lys fra familien her og allting. Mandag skulle en ukes teorikurs begynt, med påfølgende prøve, og så 4 ukers praktisk opplæring med en prøve på slutten. Alt for den nette sum av 1300 norske kroner. Men her i landet, som man trenger passet og bodstedsattest med seg for å kjøre buss, melde seg inn i klubb og leie video, så burde jeg ikke ventet at de skulle være noe mindre vrange med noe så heftig som motorsykkellappen. Brasiliansk statsborgerskap er et passende krav for det lille kortet. Jarra.
Så nå kan bekymrede familiemedlemmer og kanskje ledelsen på Hald også puste lettet ut. Med mindre jeg får tak i brasiliansk statsborgerskap på en eller annen finurlig måte, får jeg klare meg med apostlenes motorsykler.

Jeg vil også benytte sjansen, her på denne spesielle dag til å gratulere farsan med dagen: Gratulerer med dagen pappa! No gidd eg ikkje skryte av at du har blitt stor lenger. Joda. Så stor du har blitt! Savner en god og lang tur i Lundereidskauen med deg nå.



Pappa og Henning på Langedrag. Med disse rare pinneaktige innretningene kan man bli enda høyere.

80-tallet, skotter og diskos.

I helga har vi vært på leir! Det var jo kjempegøy! Natt til lørdag var det opp og hoppe klokka 3 for å gå bort til kirka, vente i en time og så frese avgårde i en miniminibuss. Denne bussen ligna ikke noe på bussene til Curitiba eller Aracatuba og var ganske så trang for en lang og muskuløs nordmann. Dette stoppet likevel ikke meg og etter 4-5 timer som inneholdt mye åpent terreng, vondt i knærne, og en fantastisk soloppgang var vi ungdommene fra kirka i Aracatuba framme på leirstedet Acanorte. Jeg kledde av meg bussen og gikk en god frokost i møte.
Lørdagen inneholdt mye spising og 4 møter, og endelig: volleyball! Dette spillet som går ut på å få en ball over et nett og ned i bakken på den andre siden er en av mine yndlingssporter og jeg har ikke spilt det siden jeg forlot Norge. Det var som om et tomt rom ble fylt et sted inni meg når jeg fikk puttet den ballen ned på andre siden av nettet igjen. Det er rart hvordan sport gjør en glad.

På kvelden var det fest med 80-tallet som tema. Jeg kan ikke så altfor mye om 80-tallet, men har da sett "Take on me" med Aha så jeg hadde funnet meg et passende kostyme synes jeg. Da vi kom til festen ble vi spurt om ikke vi kunne gå og vise oss foran alle. Det var 25 andre som også skulle. Vi tenkte at jo det kan vi sikkert, linselus som vi er, og ble med. Det viste seg så at det ikke bare var å vise seg og så gå ut igjen. Dette var catwalk-opplegg og det holdt ikke å gå en gang. Til slutt kom jentene og guttene inn hver for seg, og vinneren ble kåret ved hjelp av applaus og jury. Til min og alle andres store overraskelse (Not!) tok Hanne glatt seieren foran 170 hylende ungdommer. Undertegnede sitter igjen med en god 3. plass, som bare er rett og rimelig synes jeg. Dette går rett på CV'n!

Etter festen, som naturligvis inneholdt blunkeleken (Dette må være nasjonalleken eller noe. Overalt jeg kommer vil alle leke den), ble vi sittende ute og prate og drikke te med noen folk. Blant dem var to tidligere Hald-studenter som begge snakka bra norsk. Han ene snakka dessuten akkurat likt som Trond Viggo Torgersens "Skotten" og var i tillegg ganske morsom, så det ble jo ganske jovial stemning etter hvert. I tillegg brasilianeren jeg har møtt som snakker fortest og Sør-Amerikas beste diskoskaster (han var også 3. best i kulestøt). Hanne og jeg har hatt veldig lyst å reise til Pantanal, som er regnskog med masse dyr ikke så altfor langt unna Aracatuba, men som kjent er vi kjærester og da er det ikke lov å gjøre ting sammen her nede. Vi har heller ikke fått tak i noen anstand som har råd til en tur til Pantanal sammen med oss, så det prosjektet har ligget litt på is. Men tror dere ikke at diskoskasteren på leiren er lommekjent i Pantanal og bor rett rundt hjørnet og likesågodt inviterte oss på en tur? De som tror det har rett. Ting årnær seg her altså! Kanskje blir det tur i jungelen med den beste bodyguarden vi kunne fått.

Leiren var kort, men veldig bra. Vi reiste tilbake til Aracatuba kl 13 på søndag. Møtene var mange og gode. Bra lovsang, tale og bønn. Mange ble rørt av Gud og selv om vi ikke forsto alt som ble sagt og sunget følte vi den gode stemninga og så at ting skjedde. Gud er levende blant mange unge her. Det er godt å se.



Sydney i sitt ess.


"Dette er en lydsjekk"


Hanne tar verden med storm


Henning tar verden med stiv kuling


Kjente nesten ikke igjen Wolker, jeg.

Kule/morsomme/rare folk

Dama på den største klesbutikken i byen. Hårruller i fleng og et småfrekt leopardmønstret hårnett til å ha over. Lekker matchende poncho. Ikke den første dama jeg har sett ute på byen med hårruller, men hun her hadde liksom matcha ponchoen og hårnettet da.

Fyren over gata. To-tre-tida på dagen er gjerne et passende tidspunkt å åpne øynene og dra seg ut av senga på. Er dagen fin kan det godt hende at han setter på kvalitetsmusikk som Rihanna med "Umbrella" eller god gammaldags Bob Marley. Denne karen er som tatt ut av "City of God". Uten skjorte, men med rastafletter og tatoveringer kommer han smådansende, småsyngende ut av huset med en joint i handa. Han setter seg ned utenfor porten og røyker hasjen sin godt og lenge mens musikken durer i bakgrunnen. Bekymringer: nei takk. Hvor skummel han enn høres ut så er han en koselig kar. Jeg hilser på han når jeg ser han, og da smiler han hilser som bare han kan det.

Dama med ballongene. En fin kveld Hanne og jeg var ute og gikk kjørte det en liten bil forbi som var smekkfull av ballonger. Dama som kjørte hilste og lo godt da ho så oss.


Det er kanskje ikke så lett å se alle ballongene, men det var bare hodet hennes som syntes. Bilen var helt full.

Minha esperanca

Nå begynner vi å komme inn i det her, og den siste uka har gått mye på rutiner. Det er litt digg, men da blir det jo ikke så mye spennende å skrive om. Det er veldig kult å kunne være i Brasil sammen med Hanne, men kulturen her tillater visst bare en viss mengde av akkurat det. I forigårs fikk vi en detaljert timeplan for når det er greit at vi er sammen. Det er jo litt spesielt da. Nå er liksom mye av fritida mi timeplanbasert også: "Kl 7.30: stå opp og dusj, kl 8: gå på jobb, kl 12-13: spis middag, kl 15: vær sammen med Hanne, kl 16: ikke vær sammen med Hanne..." Føler meg litt som en viljeløs marionette. Litt. I dag (torsdag) er vel den verste nei-dagen, med allernådigst en og en halv time fritid sammen. Også må jeg være hjemme før kl 22 på kvelden. Skikkelig flashback fra jeg vet ikke når, men det er vaffal lenge sida. Menmen, vi holder ut:)

Cellegruppene i dag har vært noe utenom det vanlige. I dag og i morgen går det et kristent program på sekulær landsdekkende TV i beste sendetid. Nesten. (kl 21) Kjente fotballspillere som Kaka (for uvitende søstre, mor, tanter, bestemor + andre som måtte føle seg truffet: han er ganske flink med fotballen og spiller på det brasilianske landslaget) m.fl. snakker ut om troen sin, store deler av en tale av Billy Graham blir overført, riktignok dubbet til portugisisk så jeg skjønte ikke alt av det han sa, men han talte for en hel fotballstadion full av folk så jeg antar at han hadde noe for seg, og i tillegg en del sang og musikk. Det var veldig bra lagt opp, og jeg håper det faller i god jord hos brasilianerne. I dag har vi kommet sammen og bedt for dette, og i morgen inviterer alle cellegruppene ikke-kristne hjem til seg, for å se på programmet sammen med dem, og for å samtale om det etterpå. Det blir spennende. Hele greia er iscenesatt av den evangelisk-luterske kirken i Brasil og heter "Minha esperanca" - mitt håp.






Diverse bilder fra cellegruppa


Timeplanen min. Da.

Kozekveld

Nå har vi vært i det merkelige landet Brasil en stund, så på tirsdagen tok jeg og Hanne en skikkelig norsk kozekveld! Vi satt oss ute under treet med lys i hjemme hos Hanne, drakk god og varm indian chai voyage te, spiste god og blaut deilig norsk melkesjokolade og så på "Skjønnheten og udyret" på dataen. Den var det jammen lenge sida jeg hadde sett, og den er like bra den dag i dag som da den ble laga. Go Disney!
Etterpå stakk vi på isbar med diverse folk fra menigheten. Isbarene her er ikke som norske isbarer, og jeg må si at jeg foretrekker de her; Buffet med vanvittig mye forskjellig is og masse tilbehør som feks. flytende sjokolade, kirsebær, kjeks, diverse sjokolade, jorbærsaus+++. Kilopris. Blir sånn ca ti kroner for begeret du ser nedenfor. Det var ikke første gang, og blir neppe siste!

I går tok jeg neste steg på en drøm jeg har hatt lenge nå. Jeg kjøpte meg en blank og skinnende saksofon. Første saksofontime er på mandag. Herligheten ligger enda i esken, og jeg slites mellom en sykelig trang til å ta den ut og prøve den, og frykten for å ødelegge et eller annet hvis jeg gjør det. Tror jeg må vente til mandagen og min lærer Carlos's kyndige veiledning med å blåse ut de første tonene. Har ikke spilt saksofon før, og jeg klør i fingrene etter å begynne.

I dag har vi igjen vært på Casa Genesis, hvor jentene etter hvert begynner å bli litt mer komfortable og giddalause. Det tar noen minutter å få satt igang en lek der nå ja. Til gjengjeld blir de gladere og gladere for å se oss hver gang vi kommer, og det er jo kos. I kveld skal vi på cellegruppefest hos Richardo og spise churrasco. Det blir digg.




Kozekveld og avbrekk fra kjas og mas.


Bilen blei skikkelig full, men ac-en funka veldig bra. Avveksling å nesten sitte og fryse.




Instrumentet Jens Jørund synes høres ut som en trompet med snue.

Gud på ferde

Aracatuba er en by med motsetninger, og ellers ganske mye rart egentlig. Kirker og menigheter er det kjempemange av, men samtidig er Aracatuba en by som har et problem i andre enden. Spiritisme og voodoo er vanlig kost her, noe vi fikk vite en lørdagskveld etter ungdomscellegruppa. Dette setter sine spor og mange lider under det. Men Guds kraft virker sterkt her og vi har allerede sett undere ved Hans hånd. Dette er en ny virkelighet for meg. Jeg har lest om det og lært om det, men aldri følt det på kroppen slik som her. Likevel er jeg av en eller annen grunn ganske rolig. Det er mektig å se Gud abeide så konkret.

Vi har kommet godt i gang med arbeidet vårt med barna nå, og det er en oppmuntring å vite hva vi betyr for dem. Lucelia fortalte oss at det er mange flere barn som kommer på cellegruppene og barnesamlingene og i kirka fordi de vet at vi er der. Selv om vi ikke skjønner alt de sier og det er mest de som styrer showet nå, så bidrar vi likevel med å bare være der å leke og tulle.

Livet med Lucelia, Wolker og Jonatas går bra. Vi blir bedre og bedre kjent og Wolker drister seg til å komme med portugisiske frekkheter som Lucelia nekter å oversette. I tillegg til å tåle disse blodige fornærmelser gjør jeg også husarbeid. Jeg vasker opp etter hver middag, så sant jeg spiser hjemme. Dette passer meg jo rimelig bra ettersom jeg gjorde mye mer både på Kvitsund og hjemme og Hald. Najs. (Ja, jeg spør om de trenger hjelp selv om jeg ikke må, mamma). Jonatas vokser, men har fortsatt kolikk. Han skriker en del og tar opp mye av tida til Lucelia. Stakkar. Prøver å hjelpe til så godt jeg kan. Synes det er koselig med en liten bror fra en annen mor.

Været har veksla i dag. Først strålende sol og skyfri himmel, deretter regn, lyn og torden. Tross regnet sitter jeg her og er en smule solbrent faktisk;) Nå skal jeg ut og spille fotball. Det blir digg.




Cellegruppe for ungdom


Flinke Henning vasker opp. Her bruker de ikke oppvaskkost, men svamp til å vaske opp med.


Hanne viser seg som den klovnen ho er. Neida. Joda.

Til brasilianerne

Dette innlegget er dedikert til alle brasilianere som etter en 2 og en halv time lang uforståelig portugisisk skravlekavalkade, når jeg og Hanne tillater oss å veksle noen ord på god gammaldags norsk, ytrer ordene: "Bla, bla, bla" med tilhørende håndbevegelse. Dette er til dere:

BLA, BLA, BLA right back at ya!

Sukker og papirarbeid

I dag har vi hatt praktisk "portugisisk"-undervisning med Lucelia. Vi har laga kake. Sjokoladekake for å være nøyaktig. Litt annerledes enn i Norge, og litt likt. Noe av forskjellen ligger vel i søthetsgraden. Alt er nemlig søtt her nede. Alt! "Suko natural" (Ren juice) er ikke så naturlig som den skryter på seg. Der er det vel sånn ca 50-50 med sukker og juice, tenker jeg. Anyways. Kaka blei god den, og det var gøy å lage den også. Her i huset bruker de gammeldagse mål, slik som 100 kopper sukker og 1 glass mel, og en spiseskje bakepulver og 50 spiseskjeer sjokolade. Glasuren var noe søtt som het brigadeiro og for å krone verket: Et lass med kakestrø. Neste gang skal jeg og Hanne lage en norsk-aktig kake.

Ellers så er livet fint. Hanne og jeg er medlemmer i klubben SESI nå. Der kan man trene og drive sport og spille biljard og ikke minst bade:) To store badebasseng har de kosta på seg, så der har vi vært og bada nå som det har blitt sabla varmt igjen. Har nemlig regna litt denne uka og da er temperaturen litt mer levelig. For øvrig var det ganske mye som skulle til for å melde seg inn: Pass (men helst en annen, og bedre (åssen er det mulig?) legitimasjon), legeattest for å kunne bade, bilde og bostedsattest. De er glade i papirer, disse brasilianerne, men det var absolutt verdt det. Skikkelig fint anlegg som vi har nesten for oss selv. Vi går jo dit på dagen når det er varmest, men da er mange på jobb, og de som ikke er det synes det er for varmt til å være ute.

Blant mange her går jeg bare under navnet Norogo. Det er jo greit, men så fikk jeg også et annet kallenavn ganske fort: Foginho. Det betyr "liten flamme". Jammen er ikke mobbing av rødhårede universielt! Artig artig.

I går var det cellegrupper igjen, og i kveld var vi og så på en presentasjon av fysikkprosjekter på skolen til Tamar, Hannes vertssøster. Var gøy. Masse folk, og det virker som om alle vet hvem vi er. Alle vil gjerne vise oss rundt og snakke med oss. Populær, oh yeah! Smågutta der var kule. 12-13 år og blunker som bare det til Hanne. En liten tass kom bort til meg og sa på ganske så bra engelsk: "Unnskyld meg, men kjæresten din er veldig vakker." "Eg veit" sa eg.


Kaka. Sjekk laget med kakestrø på toppen! Halvparten henger jo ikke fast fordi det ikke er plass.


Min vertsmor Lucelia med Jonatas


Min vertsfar Wolker med fornøyd kopimaskin


Fotballonsdag. Jeg spiller på sømmelighetslaget som dere ser.

Et glimt fra hverdagen.

Familien min har to hunder. Begge er like små, men den eldste, som heter Rambo, ser ut til å ha litt mer livsvisdom enn den andre. Rambo er grei. Utafor huset er frogården delt i to med en vegg. Rambo er i den delen som har inngangsporten i seg. Ha bjeffer bare mot folk når det er kvelden og kan passe på seg selv alene i gatene. Den andre bikkja heter Lilica og er en dalmatinervalp. Den er så godt det lar seg gjøre i det andre rommet. Det er der vaskemaskinen er, og det er der jeg må låse sykkelen min for at ingen skal komme og ta den.
Å hente og å sette fra seg sykkelen er et sabla ork. Man får jo ikke være i fred. Den springer i beina på meg og hopper og småbiter og bjeffer og løper og stanger og det er ikke grenser. Det tar kjempelang tid å få gjort noe der inne. Lucelia hadde blomster der inne før, men de er jo vekk for lenge sida, og om morran er det meste et rot der inne. Ho likte Lilica før, men nå: Not so much. Jeg har tillatelse til å gå bevæpnet med pinne der inne, så jeg begynner å få litt respekt nå, men egentlig er det bare Wolker om har kustus på den. Løsningen har blitt å åpne døra, slippe kjøteren ut i det andre rommet, lukke døra og sette en TUNG ting foran, gjøre det du skal, slippe bikkja inn igjen, og hute deg ut med et truende blikk som sier "Jeg smeller deg ned"

Ellers her har jeg lært et par ting om brasilianere. Før jeg reiste ned hit hadde jeg lest Fortrolig med fremmede og det virka ikke som de var helt på "Afrika-tid" her. Men det er de. Her er det ingen som har dårlig tid. I går var det barnas dag i kirka, og jeg fikk beskjed om å møte opp kl 9 om morran for å blåse opp ballonger. "Kl 9!?" sa jeg. "Er ikke det litt tidlig a? Det begynner jo ikke før tre. Også ere jo lørdag" Men det var 600 ballonger som skulle blåses opp, og det kom til å ta lang tid, sa de, så kl 9 skule vi begynne. Basta.
Jeg var jo så dum at jeg møtte opp kl 9. En halv time gikk, en hel, en og en halv, to, kl halv 12 kom folka, og det var ikke sånn: "Oi, jeg er to og en halv time forsinka, sorry mann", det var "Hei på deg, du ser jammen trøtt ut, skulle ikke vi blåse ballonger a?" Da smiler en pent og sier: "Joa, nå skal vi blåse ballonger, sorry at jeg er trøtt", men tenker: "Gi meg de ballongene, så skal jeg tre de nedover hue på deg, så kan du stå der i tussmørket og småprompe!"
Men, men, jeg kom meg da gjennom. Er ikke så trøtt lenger nå:)
Det virker ikke helt som om de innser at de kommer til å komme for seint heller. Her jeg bor spør jeg når vi skal spise middag. "Kl 12", sier de, og klokka er kvart på. "Kl 12?" spør jeg. "Ja kl 12, om et kvarter." og de har ikke engang begynt å tenke på å lage maten. "Javel". Så når klokka blir kvart over spør jeg når skal vi spise. "Om 5 minutter" sier de. De har fortsatt ikke begynt. Pleier å spise sånn kl 13. Det går fint. Er vel en tilvenningssak. Når jeg kommer helt inn i det så klarer jeg nok å beregne når jeg skal komme, og å planlegge dagen.




Lilica i sitt ess. Bare gitteret i døra som skiller meg og siklebikkja.


Ballonger på gang.

Casa Genesis

I Curitiba fikk vi vite at jeg skal jobbe på hjemmet for vanskeligstilte jenter, Casa Sinai, likevel, som nå forresten ikke lenger heter Casa Sinai, men Casa Genesis. Hehe, mye fram og tilbake, men nå har vi vært på Casa Genesis to dager fra 8 til 11 om morran og det går kjempefint.
Jentene er veldig greie, og mer aktive enn vi har blitt advart mot. De ler og smiler og sporter så godt de kan, selv om kvikksølvet kryper over 40-merket. Også her er Hanne mer populær enn meg. Til og med her. På et hjem fullt av jenter og jeg er èn gutt. Jaja. Det gjør ikke så mye. Ho er jo MIN kjærste:)
På slutten av mandagen danset jentene der for oss, og på begynnelsen tirsdagen måtte vi synge og spille til gjengjeld. Det går mye i volleyball og fotball, men vi prøver å introdusere nye leker: Kanonball, stiv heks++. Det er gøy:)

På kvelden i går spilte jeg fotball med gutta fra menigheten igjen, og jeg må si: Tror ikke jeg har svetta så mye på en gang før i hele mitt liv. Det var jo nesten like varmt da som på dagen! Fortsatt like gøy da. Vi bada likesågodt i bassenget til Richardo etterpå.

I dag skulle vi egentlig vært på Aspemepe, men det er visst ikke helt på hjul enda, så vi har hatt fri. Vi var i byen en stund og handla inn mer shortser og t-skjorter og stæsj. Vi har også hatt vår første offisielle prat om kjærstekulturen her. Det var mye som var ganske annerledes fra Norge, og det skal ikke så mye til for å bli samtaleemner blant folka her sier Lucelha. Vi får bare deale med det og prøve å ikke gjøre noe som kan fornærme folk.
I morra skal vi til Casa Genesis igjen. Det blir nok bra.


Her spilles det fotball. Noen litt bedre enn andre, og noen litt mer aktive enn andre. Idrettsgleden er der uansett.




"Jeg bare, også ho bare, men jeg bare, også blei det mål da."




Dette er Sonja, bestyrerinna på bruket, sammen med sjefen sjøl. Denne lille sjarmerende tassen (sjekk kjettinghalsbåndet!) og broren hans passer mer eller mindre på at jentene ikke rømmer. Foreløpig står de i bur. Jentene skal være på Casa Genesis i 9 måneder for å få hjelp, men i fjor var det noen som ikke likte å være der. Flere prøvde å rømme og noen klarte det. Vi hadde forberedt oss på dette, men ble positivt overraska. Det er ingen av jentene der som ser ut som de trenger en svær pitbull til å passe på seg. Alle er blide og glade jenter, og det er faktisk en av jentene der som låser oss ut når vi drar. Håper det varer, hehe:)

Late dager

Det har vært noen fine dager. På onsdag var vi med Pedro i treningsstudio. Der hadde jeg min første erfaring med personlig trener. Det var en bra ting, i og med at man får jo trent bra og riktig, men man får jo litt prestasjonsangst når en stor biff av en mann glor ned på deg mens du tar sit-ups.
Etterpå var vi og spilte fotball i en hall i nærheten. Det var med unge, og noen ikke fullt så unge, mannfolk fra menigheten. Ingen jenter var med, for fotball er visst lissom for gutter, mest fordi de fleste jenter er dårlige (Det vakke meg som sa det..) Anyways, fotballen var kjempegøy, og kjempevarm! Etter en knapp time var det over og ut, og dette er bare oktober. I desember og januar blir det visst stekhett.

På dagene har det rett og slett vært en smule kjedelig her, men det er fordi vi ikke har kommet ordentlig inn i ting enda. Vi har ikke arbeidet denne uka. Har hatt intensivt språkkurs, så vi begynner på tirsdag. Også kan vi kan ikke gå til byen og sånt alene enda. Snart så blir det nok nok ting å ta seg til. Kveldene er vi ute med venner og ser film eller spiser popkønn, noen ganger begge deler. Har det fint.

Hanne får nok av oppmerksomhet her. Det skal være sikkert og visst. Fra mennesker i alle aldre, uavhengig av kjønn. Med jentene får det være greit, tenker jeg, men med gutta som glor etter ho på gata, så glor jeg tilbake. Nok får være nok.
I går var den varmeste dagen hittil (36+, men det føles varmere). Da passa det bra at vi ble invitert hjem til Richardo og familien på churrasco. De har et stort og fint hus med svømmebasseng. Churrasco er som grilling, bare mer. Masse kjøtt stekt på spidd og annet digg. Etterpå ble det vannvolleyball i bassenget.


Sengene her er visst ikke beregna på langbeina nordmenn som meg.



Jonatas med fornøyd elg



Vannmelon kommer i kingsize og kingprize.



Churrasco hos Richardo